Fra boka Asker Skiklubb 100 år

Århundreskiftet er ikke så langt vekk, men allikevel fjernt fordi Asker har fått føle presset fra hovedstaden mer enn de fleste bygder.

Men la oss plassere oss litt i tidsbildet. Fortsatt union med Sverige. Fortsatt uten elektrisk lys. Parafinlampene dinglet i Asker sentrum, Fortsatt bare tre stasjoner innen bygdens grenser: Hvalstad, Asker og Heggedal. Bygden var Høyre- eller Venstrestyrt. Ingen andre muligheter.

En gryende invasjon av skribenter og malere på norsk topplan. Venskaben, vårt kulturpalass var ennå bare på tegnebrettet. Det var bare 15-20 år siden bjørnen hadde forlatt de askerske jaktmarker. Kort sagt: Det var lutter fred og ro i bygden - tilsynelatende.
Men det begynte å gjære. Soppkulturen var kommet i gang. Asker stod på terskelen til å bli alle tiders sovekommune - i ferd med å bevege seg bort fra bondebygdens spesielle karakter.

Vi minnes noen andre begivenheter og foreteelser som tilkjennegir århundreskiftet i bygden. Det bodde ca. 4500 mennesker i Asker hvorav 40 registrerte husmenn. Sykehusene på Dikemark, Vardåsen og Blakstad var ennå ikke kommet.

Høyre og Venstre delte som nevnt taburettene seg i mellom i den trangbodde herredstyresalen på Jansløkka. Høyres fører var Erik Blakstad og Venstres Knud Asker. Partistriden gikk langt inn i det askerske selskapsliv. Beslektede familier var ofte ikke "på hils". Men det forhindret ikke at Blakstads datter giftet seg med Knud Askers sønn. Politisk spenning gav seg utslag i to adskilte skytterlag. Det ene, Rifleringen hadde bane ved stasjonen og skjøt mot Borgenåsen. Det andre, Asker Skytterlag skjøt på sin bane ved Berg gård. Asker var kongebygd allerede før århundreskiftet.

Oscar II. bodde på Skaugum i søstrene Larsens tid og dronning Sofie trålet bygden rundt på sin ponny.
Jo, det var nok å snakke om bak hjemlige glassruter. Egen avis hadde vi fått, Asker og Bærums Budstikke fra 1898. Tidligere hadde vi nok med Morgenposten, Sværta som den ble kalt. Den gikk på omgang blant gode naboer. Navnet hadde den fått fordi det ble benyttet tjønnrøk i trykksverten. Historien om gutten som hadde vært i byen og kjøpt hvit sixpencelue og pakket den inn i Sværta moret mange. "Kalk fra Grini bruk i Bærum", stod det tvers over pullen i speilskrift.

Vinteren 1904-05 overtok Asker stasjons og omegns vel 12 oljelamper fra Selskabet for Sandvigens Vel - utrangerte. Vellet valgte lyktetennere, bakermester Hoel og Ingvald Høen ordnet resten. Lampene ble tent ved mørket frembrudd og slukket etter siste tog om kvelden. Sentrumsvellet ble vesentlig stiftet for å ivareta denne belysning samt å få laget plankefortau foran stasjonen. Omtrent samtidig mottar vellet fra kommunen kr. 5,- for innkjøp av nok en "lykte". Trolig det første kommunale offer på belysningens alter i bygden vår.

Ellers var det helst Asker Øl-og Vinsamlag som holdt vellene i live med sine årlige bidrag. Også idrettslagene fikk sin slant. Rene avlaten. Vognmann Hansen (Søtt'in) i Bondibakken fikk forresten kr. 2,50 for å hente de nevnte lyktene i Sandvika.

Så var det foreningens inntektskilder - basarene. På skyss-stasjonen på Alfheim hadde basarbordet en gang følgende gevinster å friste med: Havre, bygg, to kalver og en amerikansk gyngehest. I aller høyeste grad var loddebøkene preget av bondebygden. Hagbart Wettre sto for arrangementet både av basarene og skieksaene.

Også skyss-stasjonen på Ravensborg ble benyttet før Venskaben kom inn i bildet. En desemberkveld i 1904 skjedde det. En hei dundrende og askergemytlig innvielsesfest slo fast at nå hadde Asker fått sitt første rådhus selv om eieren var en kvinne forening. Kommunen fikk det først i 1921. Altså kommunen rykket inn etter 60 år i Jansløkka. Banken kom også. Bankens lokale var forresten fast garderobe både under Venskabsballene og under skiklubbens årsfester.

Det ble tradisjon og den var retningsgivende. Det hjalp ikke at bankkassereren og kirkesanger Næss snart klaget. Ellers var stasjonsmesteren poståpner i Asker sentrum på den tiden. Når banken skulle postlegge større beløp, måtte mesteren ta pengene med seg i senga. Han manglet pengeskap. Men han kunne skilte med andre ting. Han kunne selge vin til reisende fra nette marmorbord bare de hadde bilett. En helt proforma togbilett til Hvalstad og saken var klar. Kjøpmannen på hjørnet kunne bare selge pottøl.

Kunstnerne invaderte bygden. Vi nevner en av dem, Gustav Wentzel. Han og fru Kitty kjøpte seg inn i villa Hasselbakken. Wentzel søkte kontakt med bygdefolket - dem mest fargerike delen av den. Gamle skippere og gemenslige askerbønder ble hans omgang.

Noen av dem traff han i Skiklubben som han melde seg inn i. Asker Skiklb (med en b) var faktisk bygdens eneste selskapsklubb på den tiden sammen med skytterlaget. Dertil kom en og annen misjonsforening til beste for "de sorte i Afrikens lande". Dette var stort sett befolkningens fritidsbehov.

Forøvrig finner vi en gryende turistreklame. To askerbøringer foreslår på ramme alvor at det bygges vei opp til toppen av Skaugumsåsen i 1896. "Den vil bli av stor interesse for de tilreisende der ønske å bestige høyden". Godt forslaget kokte bort. På Billingstad anla Christiania og Omegns Traveselskap sin bane med øl og vinrett i løpstiden.

Ellers kunne dr. Bang i Vendelslund i Vollen anbefale sine varme sjøbad á kr. 1,-. Sjøvannet ble pumpet opp i en gryte ved hjelp av en vindmølledrevet pumpe. Det var ikke det spor rart at noen foreslo at det skulle bygges en elektrisk sporvei fra Sandvika til Leangen / Vollen i 1899 for fremtidens innbyggere langs Askerlandet. Men hvor de skulle få den elektriske kraften fra ante de foreløbig ikke. Ja, slik kan man fortsette om århundreskiftet. Fremskritt på alle hold.

Og så var det Gunder Hanevold da som foreslo i herredsstyret at automobilkjøring skulle forbys fra en time etter solnedgang til en time før solen igjen står opp. Man ville ha natte-ro i gamle Asker på vinterstid.
Forslaget ble bifalt!