Asker Skiklubbs stiftere

Følgende 11 møttes på Fusdal gård 14. desember1889 og står som stiftere av klubben vår:

Laurentius Urdahl, Johan Lassen Urdahl, Oscar Asker, Petter Iversen Wøien, Helge Asker, R.J. Hanevold, Elvin Eriksen, Kristen Mowinckel, Jonas Holmen, Carl Brusgaard og Waldemar Wøien.

Litt historikk

Da ynglingene møttes på Fusdal 1889
av Karl Nilsen, fra boka Asker Skiklubb 100 år (1989)

Århundreskiftet er ikke så langt vekk, men allikevel fjernt fordi Asker har fått føle presset fra hovedstaden mer enn de fleste bygder. Men la oss plassere oss litt i tidsbildet. Fortsatt union med Sverige. Fortsatt uten elektrisk lys. Parafinlampene dinglet i Asker sentrum, Fortsatt bare tre stasjoner innen bygdens grenser: Hvalstad, Asker og Heggedal. Bygden var Høyre- eller Venstrestyrt. Ingen andre muligheter.

En gryende invasjon av skribenter og malere på norsk topplan. Venskaben, vårt kulturpalass var ennå bare på tegnebrettet. Det var bare 15-20 år siden bjørnen hadde forlatt de askerske jaktmarker. Kort sagt: Det var lutter fred og ro i bygden - tilsynelatende.

Men det begynte å gjære. Soppkulturen var kommet i gang. Asker stod på terskelen til å bli alle tiders sovekommune - i ferd med å bevege seg bort fra bondebygdens spesielle karakter.
Vi minnes noen andre begivenheter og foreteelser som tilkjennegir århundreskiftet i bygden. Det bodde ca. 4500 mennesker i Asker hvorav 40 registrerte husmenn. Sykehusene på Dikemark, Vardåsen og Blakstad var ennå ikke kommet. Høyre og Venstre delte som nevnt taburettene seg i mellom i den trangbodde herredstyresalen på Jansløkka. Høyres fører var Erik Blakstad og Venstres Knud Asker. Partistriden gikk langt inn i det askerske selskapsliv. Beslektede familier var ofte ikke "på hils". Men det forhindret ikke at Blakstads datter giftet seg med Knud Askers sønn. Politisk spenning gav seg utslag i to adskilte skytterlag. Det ene, Rifleringen hadde bane ved stasjonen og skjøt mot Borgenåsen. Det andre, Asker Skytterlag skjøt på sin bane ved Berg gård. Asker var kongebygd allerede før århundreskiftet. Oscar II. bodde på Skaugum i søstrene Larsens tid og dronning Sofie trålet bygden rundt på sin ponny.

Jo, det var nok å snakke om bak hjemlige glassruter. Egen avis hadde vi fått, Asker og Bærums Budstikke fra 1898. Tidligere hadde vi nok med Morgenposten, Sværta som den ble kalt. Den gikk på omgang blant gode naboer. Navnet hadde den fått fordi det ble benyttet tjønnrøk i trykksverten. Historien om gutten som hadde vært i byen og kjøpt hvit sixpencelue og pakket den inn i Sværta moret mange. "Kalk fra Grini bruk i Bærum", stod det tvers over pullen i speilskrift.

Vinteren 1904-05 overtok Asker stasjons og omegns vel 12 oljelamper fra Selskabet for Sandvigens Vel - utrangerte. Vellet valgte lyktetennere, bakermester Hoel og Ingvald Høen ordnet resten. Lampene ble tent ved mørket frembrudd og slukket etter siste tog om kvelden. Sentrumsvellet ble vesentlig stiftet for å ivareta denne belysning samt å få laget plankefortau foran stasjonen. Omtrent samtidig mottar vellet fra kommunen kr. 5,- for innkjøp av nok en "lykte". Trolig det første kommunale offer på belysningens alter i bygden vår.

Ellers var det helst Asker Øl-og Vinsamlag som holdt vellene i live med sine årlige bidrag. Også idrettslagene fikk sin slant. Rene avlaten. Vognmann Hansen (Søtt'in) i Bondibakken fikk forresten kr. 2,50 for å hente de nevnte lyktene i Sandvika.

Så var det foreningens inntektskilder - basarene. På skyss-stasjonen på Alfheim hadde basarbordet en gang følgende gevinster å friste med: Havre, bygg, to kalver og en amerikansk gyngehest. I aller høyeste grad var loddebøkene preget av bondebygden. Hagbart Wettre sto for arrangementet både av basarene og skieksaene. Også skyss-stasjonen på Ravensborg ble benyttet før Venskaben kom inn i bildet. En desemberkveld i 1904 skjedde det. En hei dundrende og askergemytlig innvielsesfest slo fast at nå hadde Asker fått sitt første rådhus selv om eieren var en kvinne forening. Kommunen fikk det først i 1921. Altså kommunen rykket inn etter 60 år i Jansløkka. Banken kom også. Bankens lokale var forresten fast garderobe både under Venskabsballene og under skiklubbens årsfester.

Det ble tradisjon og den var retningsgivende. Det hjalp ikke at bankkassereren og kirkesanger Næss snart klaget. Ellers var stasjonsmesteren poståpner i Asker sentrum på den tiden. Når banken skulle postlegge større beløp, måtte mesteren ta pengene med seg i senga. Han manglet pengeskap. Men han kunne skilte med andre ting. Han kunne selge vin til reisende fra nette marmorbord bare de hadde bilett. En helt proforma togbilett til Hvalstad og saken var klar. Kjøpmannen på hjørnet kunne bare selge pottøl.

Kunstnerne invaderte bygden. Vi nevner en av dem, Gustav Wentzel. Han og fru Kitty kjøpte seg inn i villa Hasselbakken. Wentzel søkte kontakt med bygdefolket - dem mest fargerike delen av den. Gamle skippere og gemenslige askerbønder ble hans omgang. Noen av dem traff han i Skiklubben som han melde seg inn i. Asker Skiklb (med en b) var faktisk bygdens eneste selskapsklubb på den tiden sammen med skytterlaget. Dertil kom en og annen misjonsforening til beste for "de sorte i Afrikens lande". Dette var stort sett befolkningens

Forøvrig finner vi en gryende turistreklame. To askerbøringer foreslår på ramme alvor at det bygges vei opp til toppen av Skaugumsåsen i 1896. "Den vil bli av stor interesse for de tilreisende der ønske å bestige høyden". Godt forslaget kokte bort. På Billingstad anla Christiania og Omegns Traveselskap sin bane med øl og vinrett i løpstiden. Ellers kunne dr. Bang i Vendelslund i Vollen anbefale sine varme sjøbad á kr. 1,-. Sjøvannet ble pumpet opp i en gryte ved hjelp av en vindmølledrevet pumpe. Det var ikke det spor rart at noen foreslo at det skulle bygges en elektrisk sporvei fra Sandvika til Leangen / Vollen i 1899 for fremtidens innbyggere langs Askerlandet. Men hvor de skulle få den elektriske kraften fra ante de foreløbig ikke. Ja, slik kan man fortsette om århundreskiftet. Fremskritt på alle hold.

Og så var det Gunder Hanevold da som foreslo i herredsstyret at automobilkjøring skulle forbys fra en time etter solnedgang til en time før solen igjen står opp. Man ville ha natte-ro i gamle Asker på vinterstid. Forslaget ble bifalt!


Asker Skiklubb - stadions historie
Føyka fyller 50 år (2000)
Av Alf "Bassen" Andersen

For den yngre generasjon av Asker-folk kan det kanskje være av interesse å se litt på historikken bak Føyka-området, nærmeste nabo til Asker sentrum. Hele dette området fra Askerelva opp til Solbråveien har vært en del av jordveien til Østre Asker gård. I 1923 fikk Asker Skiklubb kjøpt den delen av området som lå nærmest Askerelva, og fikk der anlagt en grusbane som stod ferdig til bruk i 1925. Denne har jeg omtalt i en tidligere artikkel i Budstikka.

Allerede før krigen ble det fremkastet tanker om å få kjøpt til noe mer av området, på vestsiden av den gamle banen, og i et møte 19.mars 1941 ble det nedsatt en komité på tre mann som skulle se nærmere på dette. Komiteens medlemmer var Per Fossum, Karsten Wittenberg og Wilhelm Aaby. To dager etter overtok NS alt av norsk idrett, og det hele ble da stilt i bero.

Kjøpt for 68.000 kroner
Straks krigen var slutt i 1945 ble saken tatt opp igjen i Skiklubbens styre, og Arvid Fossum, som advokat, fikk i oppdrag å forhandle med eieren av Østre Asker, ingeniør T.Asker, om kjøp av jordet under Føykaskråningen. Dette gikk i orden, og et areal på 30 dekar ble innkjøpt for 68.000 kroner. Det meste av 1946 gikk med til oppmåling, nivellering og kartlegging av området, og her var Skiklubben så heldig å ha en formann som Per Fossum til å ta seg av dette arbeid. Så kunne en gå i gang med grovplanering av området, noe som foregikk maskinelt.

1947 ble det store dugnadsåret. Per Fossum var i mellomtiden valgt til stadionsstyrets formann og skulle stå for grunnarbeidet på det nye anlegget. Nå var klubben så heldig, i tillegg til Fossum-brødrene, og ha en rekke fagfolk innen bygg og anleggsvirksomhet i sin medlemsmasse, så det skortet ikke på fagkunnsakper. Det arbeid som foregikk på dugnad var alt av dreneringsarbeid med graving for hånd av dreneringsgrøfter i fiskebeinsmønster over hele baneområdet. Grunnforholdene var noen steder svært vanskelige, og i et hjørne var det kvikkleire, så det var ingen enkel jobb for mange frivillige som deltok. Arbeidet ble organisert ved at det hele ble delt opp i mindre arbeidsgrupper, med en fagmann som leder for hver gruppe. Ved siden av dette arbeid ble det sprengt vekk en fjellknatt i områdets sørvestre hjørne, med en leder med skytetillatelse, og stein herfra ble benyttet i dreneringsgrøftene.

Det kompliserte dreneringssystemet som ligger i bakken på fotballbanen må ha blitt utført med pinlig nøyaktighet, da det etter 50 års bruk fungerer helt utmerket. Dette tiltross for nesten ingen fallhøyde for drensvannet ut i Askerelva. Det er da uhyre sjeldent det er blitt avlyst kamper på denne banen på grunn av ekstra store nedbørsmengder, i alle disse årene den har vært i bruk.

Ut på året 1948 var det klart for planering av matjorden, og for første gangs tilsåing av matjorden. Her hadde også Skiklubben en topp fagmann, nemlig herredsgartner Erling Røed, som var sjef for denne delen av anlegget. Han gjorde en fremragende jobb, til tross for svært dårlige værforhold dette året, noe som gjorde at det måtte sås på nytt igjen året etter. Røed anbefalte da å la banen ligge urørt et år, over til 1950, og foreta åpningen utpå sommeren.

Det vare en meget stolt formann i Asker Skiklubb, Karl Nilsen, som den 1.juli 1950 kunne foreta den høytidelige åpningen av gressbanen på Asker Stadion. Etter fire år med kjempeinnsats av svært mange, også utenfor Skiklubbens rekker, lå nå banen der nyklippet, grønn og lekker.

5.000 tilskuere mot Skeid
Det passet da bra at klubbens førstelag hadde spilt seg fram til norsk toppfotball, og kunne stille opp til åpningskamp med Skeid som gjester. En fin ramme om det hele ble det også med et publikum i "Føyka-skråningen" i et antall av omkring 5000, i alle aldre. Senere har det gjennom årene skjedd store forandringer på stadionområdet, med opprusting av den gamle banen, nytt klubbhus, ny friidrettsbane, nye treningsbaner på vestsiden av området m.v. Det ligger stor innsats bak alle disse prosjekter, men æren for at hele prosessen kom igang må gis til alle de som startet det hele med fullførelsen av gressbanen i årene 1946/49.

Den eldre generasjon av Asker-folk forbinder da også Asker stadion med åpningen i 1950, og de etterfølgende 10 år med toppfotballen i bygda. (Publisert første gang i Asker og Bærums Budstikke, 3. februar 2000.)


Asker Skiklubb - Historie - Føykastolen
Historien om Føykastolen (Fra Boka: Asker Skiklubb 100år - 1989)

Føykastolen var Kristian Henriksen's "oppfinnelse". Jan Wessel Radiofabrikk "Radionett" produserte i 1950-årene sine radiokasser i lokalene til gamle Holmen og Ladøens Vel. Ved utskjæring av hullene til høyttaleren ble det materialer til sete på stolen. Stett på stolen fikk Kristian ordnet ved Edv. Bergheims snekkerverksted på Høn, som på den tiden produserte tørkestativer, og hadde kapp fra denne produksjonen, som passet utmerket til dette formål. Stolen ble solgt for kr.20,- (beløpet noe usikkert), og var i flittig bruk i alle årene vi spilte toppfotball i Asker (1950-1960). Det var vanlig skue at publikum kom med "Føykastolen" under armen. Enkelte skrev ned resultatet av hjemmekampene under sitteplaten. Da ble det ikke diskusjon om hvem som vant da og når!

Asker Skiklubb - den gamle idrettsplassen (1923)
Historien om idrettsplassen på Føyka
Av Alf "Bassen" Andersen

En kan ikke helt forklare det gamle Asker sentrum uten å ta med seg den gamle idrettsbanen Føyka. Navnet har sin bakgrunn i at høydedraget ovenfor banen i tidligere tider var sterkt utsatt for snøføyke om vinteren, når nordavinden kom farende over jordene fra åsene nord i bygda. Området her var ofte blåst rent for snø. Da Asker Skiklubb fikk fotball på programmet i 1923, måtte klubben samme år se seg om etter passende sted for fotballbane, helst på et sentralt sted. Etter kontakt med eieren av Østre Asker gård var klubben så heldig å få kjøpt et passende areal på vestsiden av Askerelva. Skjøte ble undertegnet den 4. juni 1923, og kjøpesummen var 12.000 kroner.

Den spede start
Etter stor dugnadsinnsats av alt som kunne krype og gå i klubben, ble det anlagt en grusbane for fotball, og en beskjeden løpebane rundt. Det hele sto ferdig til bruk sommeren 1925, og har senere vært i bruk for idrettsutøvere i flere generasjoner, i snart 75 år. Anlegget var nok fra starten noe primitivt, og ikke det beste underlag hverken for friidrett eller fotball. Forholdene ble heller ikke de beste ved at Askerelva i visse perioder, vår og høst, gikk over sine bredder. Garderobeforholdene var beskjedne, kun den lille bua som ses på bildet, ved elvekanten, i hjørnet av banen. Badingen foregikk i elva, der en hoppet uti med alt utstyret på, etter fotballkampene. Dette var meget rasjonelt idet en i tillegg til kroppsvask, også fikk vasket både drakt og støvler. Blant de første som tok banen i bruk var mange fra de søndre deler av bygda. Dette var karer som var meget godt fysisk utrustet, etter harde arbeidsdager i gårdsbruk og gartnerier med videre. Det de manglet i tekniske ferdigheter på banen, ble ofte kompensert med rå kraft.


Ingen nåde
Idrettsforeningen Frisk hadde også fotball på programmet i begynnelsen av 30-åra, med et lag som fysisk sett lå på samme nivå som Askers spillere. Når så disse klubbene braket sammen i det årlige lokaloppgjør på Føyka, er det til å undres at det ikke gikk med menneskeliv. I sommermånedene ble anlegget benyttet til marked for skiklubben, med blant annet dans, skytebane, pilkast. Som underholdning ble dansegulvet, i pausen for musikerne, benyttet som boksering. Dette var meget populært i 30-åra, med opptreden av kjente boksere fra Oslo og omegn. Spesielt var det en bokser som var meget populær, med oppnavnet ´Kryssord-Harryª. Dette hadde sammenheng med at han kom inn i ringen loddrett, og ble som regel båret ut vannrett. På slutten av 30-tallet fikk klubben faste trenere i fotballen, og den tidligere ´gampefotballenª vek plass for den mer tekniske side av spillet. Uten forkleinelse for de gamle gutta, som hadde gjort sitt for å dra det hele i gang. Den lille bua brant ned under krigen, etter å ha blitt påtent av noen smågutter. Den gamle banen er blitt opprustet flere ganger etter krigen, samtidig som terrenget er hevet en god del. Askerelva er derfor ikke lenger noe faremoment. Selv om skiklubben nå har fått stadionanlegg og flere baner, er den gamle banen fortsatt klubbens viktigste treningssted, sommer og vinter, og også mye i bruk til kamper for de yngre lag. Ennå lever kanskje eldre Askerfolk igjen, med minner fra den gamle banen i 30-årene, med sine fotballkamper og ´dans på slettaª.

(Denne artikkelen om det gamle Føyka stod i Asker og Bærums Budstikke 6.april 1999)